Det offentlige, sosiale sofavalget

I Norge omtaler man gjerne stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg som ”hemmelige valg”. Selv om enkelte ikke har noen problemer med å fortelle hva de skal stemme eller har stemt på, så er det sosialt akseptert å si ”det vil jeg holde for meg selv”, dersom noen vil vite hvem som får din stemme. Ved dette valget derimot, og nå taler jeg ut fra mine egne erfaringer, har jeg inntrykk av at gud og hvermann har spydd ut sine politiske ytringer på ulike sosiale plattformer, mest av alt på Facebook. Alt fra fiffige valgometere som folk med viten og vilje har publisert på fjesboka til synspunkter på gårsdagens TV-debatter som klart gir en indikasjon på hva som er ”ditt” parti. Denne utviklingen skulle man da tro at kunne øke valgdeltakelsen?

For det første har politikerne opplevd et stort press fra lenge før valgkampinnspurten begynte om å sette seg inn i de sosiale mediene. De aller fleste har bare pent måttet akseptere at dette er et verktøy som de rett og slett ikke bare kan ignorere, noe som ble gjenspeilet i takketalene til mange av partilederne valgkvelden. Den ene etter den andre takket alle som hadde stått på ”på Twitter og på Facebook” osv. Men så har man også sett at de har taklet dette i svært ulik grad.

9. september skrev Marius Myhrvold i Colt Kommunikasjon om ”Stoltenberg usosial i sosiale medier”, der Erna Solberg og Bård Vegar Solhjell samtidig ble utropt til ”sosiale vinnere” i denne valgkampen, noe mange nok vil si seg enige i. Med et slikt fokus og følgelig mer oppmerksomhet rundt valget, skulle man tro at flere ville engasjere seg. Dette til tross for at en undersøkelse InFact gjorde for VG Nett den 10. desember viste at 83,1 prosent ikke følger valgkampen på Twitter eller Facebook. Allikevel er det altså 17% som faktisk gjør det, en viktig prosentandel av velgerne og en andel som i stor grad påvirker resultatet.

For det andre har mediene også spilt sin rolle når det gjelder engasjement og involvering i sosiale medier. Både NRK og TV2 har aktivt referert til sine reporteres og kommentatorers Twitter-profiler og de største avisene har hatt live Twitter-feeds og diskusjonsfora.

Et tredje moment man kan tenke seg at ville bidra til flere stemplede lapper i stemmeurnene var det dette innlegget ble innledet med, nemlig det man har vært vitne til i ulike sosiale medier. Utallige applikasjoner, tester, valgometere, linker, videoer og innlegg. Og på valgdagen tok det helt av, med blant annet oppfordringer om å stemme på sms for å lure motpartene til å ikke få registrert sin stemme, slik VG skrev om. Det er nok lite trolig at tilstrekkelig mange gikk på denne oppfordringen til at det hadde noe utslag på valgdeltakelsen. Kanskje var det heller som mange av valgekspertene antydet når man så hvordan det utviklet seg, at denne valgkampen manglet de klare kampsakene fra de ulike partiene. Da kan det være fristende å trekke frem et av de viktigste kriteriene, i manges øyne, for suksess i sosiale medier. Godt og gjennomtenkt innhold som har betydning for interessentene og som skaper engasjement og involvering! Kanskje ble det viktigere for velgerne å delta i sosiale medier enn å delta i selve valget fordi frykten for å ikke virke samfunnsengasjert overfor venner og bekjente var større enn frykten for å ikke få ”sitt” parti ved makten?

Bjorn-Martin Nordby, MS&L Nordic